Jeg springer ofte sakte i drømme. Jeg gjorde det her for noen måneder siden:
Det er natt. Jeg løper hjemover mens det regner, sakte. Asfalten blør rødt vått løv der den deler skogen framfor meg, og det regner slik at det føles som jeg gråter. Kanskje gjør jeg det. Jeg kan ikke være sikker. Så jeg løper. Hodet maner meg framover, men føttene rører knapt bakken. De bremser i luften, som om de lever sitt eget liv og prøver å advare meg om at det er noe som er galt. At jeg har valgt feil vei. De vil ikke lenger. Jeg stopper ved en lyktestolpe, den som aldri virker, og prøver å kvele brannen i lungene. De mørke konturene mine tegner seg i speilhinnen over asfalten, og alt jeg hører er lyden av regnet som flykter ned i bakken. "Du springer ikke så raskt lenger" En satyr står der blant trærne, ordene hans kommer sakte og stakkato, som om stemmen er et instrument han har latt ligge lenge. "du har nok rett der Pavel" sier jeg, for jeg kjenner ham. Han tynnere nå, ansiktet er blekt og dratt, men jeg kjenner ham. "du er i ferd med å glemme eirik" et beskjedent smil strekker seg over leppene hans, men det når aldri øynene. "Alt du lærte, alt du drømte" øynene blinker som sort glass i mørket. "Den siste glemte meg for noen dager siden." stemmen hans brister . "vet du ikke eirik, at det er kun i hodet dit jeg lever nå, og du har ikke drømt på lenge. Hodet ditt er ikke det hjemmet det en gang var" Han ler ned mot lyngen, men det er en fortvilet lyd som snart dør ut i lyden av regnet. "Jeg glemmer når jeg våker Pavel. Det er som jeg jager hele natten, men jeg kan aldri nå noen av drømmene. De er alltid raskere" Jeg gnir regnet ut av øynene med ermet. "Har det noen ganger slått deg at det kanskje ikke er noe å glemme? At alle drømmene, som du sier, har flyktet" Han stirrer opp mot de mørke løvkronene som duver i natten. "For det der du tar feil Eirik, for du tror at det er tankene dine som avler drømmene... å drømme er å bli besøkt, ikke å skape" Han tar et par skritt gjennom råttent løv "Hva faen er det du fabler om?" Hveser jeg. "Speilvåt asfalt kan aldri vise mer enn en skygge, og det du jager, det du flykter fra, er ei mer enn den skyggen" Jeg prøver å snakke, men stemmen slukner i brystet mens jeg leter etter ordene. Gatelyktene blinker ut og slokner. "Drømmen er borte, og høsten har flyktet" Små vannstriper snor seg ut av skyggene som skjuler øynene hans. "Du må løpe igjen nå Eirik" Så jeg løper, og det regner. Det regner så det føles som jeg gråter.

I natt flyktet jeg fra et monster... i en drøm som alltid. gjennom forlatte gater og tomme byggeplasser. All verdens friksjon opphører plutselig å eksistere og verden renner forbi meg i flyktige lysglimt krydret med lampeskjermer og japanske elbiler. Min flukt går vel og bra, helt til min drømmende underbevissthet får det for seg at null friksjon er juksekoder, og smadrer meg inn i en betongvegg. Jeg ligger der og gurgler mot taket, mens monsteret haler innpå. Alt håp synes å være ute... men da stiger med ett Johny Depp ut av en heis, for anledning sømmelig kledd som Willy Wonka. Et androgynt brøl stiger fra leppene hans i det han hever sine gode gamle venn FN SCAR og fyller min forfølger med belgisk bly. Drømmen later så til å bli en jazzballet med monsteret og Depp som deltakere; bortsett fra at monsteret ligger helt stille i en pøl av blod, og at depp forsetter å skyte hysterisk mens han tar sine luftige og myke krumsprang. Jeg kavrer meg inn i heisen "YO DEPP!" Depp stanser sin perverse Golden globe dans som om han er blitt tatt midt i onaniakten. "SJOKOLADEFABRIKKEN VAR EN VOLDTEKT!! EN VOLDTEKT!" Jeg hever min uzi og Johnny Depp spiser dumdum kuler, i slow motion. Han dodger ikke. "Sayounara Johnnyboy" Heisdøren lukker seg. Jeg lukker øynene, uzien faller til gulvet og bevisstheten min flyter rolig på et blikkstille hav av heismusikk. Døren åpner seg, og jeg stiger naken ut av bankhvelvet. Vakten til høyre for meg ser forskrekket opp i fra klassekampen. "HVA F-- Hvorfor er du naken???" Jeg ser rolig på ham. " Jeg har nettopp skutt Johnny Depp... hvordan tror du jeg føler meg?"

Da jeg kom hjem en natt så jeg at de hadde hugd ned skogen
det var her vi sprang som små og hylte mot månen.
full av undring
for en skog som virket uendelig.
alt redusert til stubber og minner nå
jeg lukket øynene, og jeg kunne høre trærne duve i vinden
men det var kun en drøm
og jeg gråt,
fordi jeg var full
og jeg kom aldri til å springe der igjen.

she returned! and there was joy! and there was cake! in huge quantities!

Jeg fikk brev fra stine i india i dag. Så jeg tok dem med og leste dem på lesesalen. så var alle de gode små ordene lest, og smilet satt plutselig lettere om munnen. for nå er hun snart tilbake.



Når jeg så sov jeg litt på lesesalen, kom en drøm listende på tå. en drøm om mitt første barndomsminne:
Jeg er kanskje tre år. det er høst, og jeg er ute med pappa. han holder meg i armene og kaster meg høyt opp i luften. jeg flyr. men ikke godt nok, så han fanger meg igjen før jeg når bakken. han kaster meg opp, om og om igjen. løvet leker over gresset under oss, og jeg folder hendene ut som vinger. jeg flyr. vinden bruser i trærne og fyller ørene. og jeg ler

Så jeg våkner av en drøm, nok en gang, og setter meg opp i sengen. Stine puster tungt i mørket, mens tankene prøver å klore seg fast til minnet om drømmen som svinner raskt. Jeg gir opp. Så jeg tusler ut på gangen og ned til vinduet. og jeg står der og ser. På byen der nede, på oslonatten og dens krumme stjernelokk, på alt, på ingenting. Borte i det fjerne reiser høyhusene på blindern seg som gjenglemte lykter i mørket.
Jeg står der. Jeg stirrer, og jeg tenker. Det er enklere slik, på en mørklagt gang, langt over bakken, som om jeg ikke er en del av det jeg ser. Bare flyr over det hele, uten å eksistere. Og dersom jeg skulle prøve å legge tankene mine ut foran meg som et pusslespill, ville jeg se at ingen av bitene passer, eller at de plutselig er blitt til klinkekuler som triller og triller. Raskere enn jeg kan løpe. Men når jeg står slik og stirrer så gjør det ikke så mye. Alt gir litt mening selv om jeg ikke kan nå de klare runde kulene.

I oslo har det vært dette vinduet, denne vinkelen ut mot natten. under siviltjensten var det stjernehimmelen. Vinteren 2005 vil jeg nok alltid forbinde med små øyeblikk hvor jeg sto der i snøen, halveis mellom meg og kim, og plutselig innså at jeg hadde stirret opp mot stjernene de siste femten minuttene. Gode minner; å stirre, å lukke øyenene mens snøen smelter inn i et par slitne converse-sko, å smile.

Så jeg står her ved vinduet. Jeg stirrer, de små kulene av glass triller og triller, og jeg smiler for meg selv. Og lysene fra blindern virker nå like fjerne som stjernene gjorde der i snøen.

Undrer meg litt over hvor utrolig mange fremmede mennesker jeg har sett gråte den siste uken. på blindern, på trikken, på gaten. kanskje den første ikke burde forundre meg. blindern i november kan ha den effekten på folk.

Jeg våkner av en drøm, tidlig en morgen, som det hender seg at jeg gjør. Så fanger jeg drømmen i en setning, skriver den ned på en postit-lapp. Munter og fornøyd leser jeg hva jeg har skrevet. Handlingsforløp, bilder, følelser; alle er fanget perfekt i denne ene setningen.
Men som alle vet er drømmer heller flyktige ting, som piler avsted og gjemmer seg i mørke avkroker med en gang du lar oppmerksomheten din vandre. Har alltid undret meg over hvordan hukommelsen bryter ned drømmer. Nesten som om man plutselig fjerner alle de formgivende linjene i en tegning. Alt blir da med ett bare utflytende farger, som utflytende følelser fra gamle drømmer. Bilder og historier uten fast kontur. Bare en lapskaus av følelser og farger, som flyter sammen til du ikke kan skille blått fra rødt, og sorg fra glede.
Jeg kommer meg omsider hjem, etter en lang dag med japanske gloser og tekstoversettelse. Jeg får øye på lappen, der den henger blant alle polaroidbildene og tegningene på veggen og tenker "Hva var den drømmen igjen?" Så jeg plukker den ned og leser "Snøleopardselen har sorte øyne"... øh...hva? Hva tenkte jeg på? Dette er jo bare vrøvl! Jeg kan huske å ha skrevet ordene, men de formgivende linjene som ordene skulle hjelpe meg å huske har alle druknet et sted i underbevisstheten min. Snøleopardselen har sorte øyne...

Så hvor ofte napper du øyenbrynene dine Eirik?
Høh? Jeg napper dem da ikke.
....Napper ikke gutter i Norge øyenbrynene sine??
De gjør nok ikke det nei.
ammagaad!! Hva er galt med dere da?
øh..What?

Den som spiser pølsemat og kjøttmat hele dagen,
Han blir så doven og så lat og veldig tjukk i magen
Men - den som spiser gulerøtter, knekkebrød og peppernøtter,
Tyttebær og bjørnebær og kålrot og persille (og soyabønner).
Han blir sånn passe mett i magen, glad og lystig hele dagen
og så lett i bena at han ikke kan stå stille





Den som vil ha bare kjøtt og spiser sine venner.
Han blir så doven og så trøtt og får så stygge tenner
Men - den som spiser gulerøtter, knekkebrød og peppernøtter
tyttebær og bjørnebær og kålrot og persille (og soyabønner)
Han er så snill mot dem han kjenner og han får så gode venner
og får like fine tenner som en krokodille

......indeed se så lykkelig han ble. Ah, hvilke mirakler jeg utfører.

Japansk fotbad er tingen!

Vi benyttet selvfølgelig muligheten Halloween ga oss til å kle oss ut sammen med våre japanske faddere.
Anledningen ble også benyttet til å stifte nærmere bekjentskap til fru tequila og hr sake.


Le Saburabu


Ririan


*BIPP*KILL ALL* HUMANS*BIPP*


Mirror mirror on the wall, who's the cutest fungus of them all?


Den mest utkledde japaneren, bortsett fra han som var kledd ut som Darth vader.


Le loup..........AAAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHA!!!! ÅÅÅ HERREJEMINI!! hvis du ikke vet hvem hard gay ramon er...gjør et lite søk på http://www.youtube.com og le deg skakk!!

Oui oui...greit det er lenge siden sist, uansett!

Rundt halloween/harrowiin ble jeg, Johanne, Heidi og Elisabeth invitert ut til en "engelsk språkelig"(engurishu) dagskole for japanske barn. Skolen har hatt det som en tradisjon å invitere utvekslingstudenter fra universitetet til å feire halloween med dem. Skolen viser seg å være et koselig lite krypinn som også er hjemmet til læreren som driver skolen. Når det kommer til stykket står vi der, fire gaijins som en eller annen sær severdighet (fult utkledd i beste harrowiinånd), foran 20 japanske barn og deres foreldre... Så vi spiller vi diverse spill, og de yngste japanske ungene gjør de alle unger med et svimlende høyt sukkerinntak gjør på en mandag(hvis du aldri har jobbet på en barnehage, har du ikke peiling! du vet ikke hvor dypt det kaninhullet er:)). De springer på veggene, hopper og spretter og spør "What colour are joo?" "i am toilet devil" etc. Soundtracket til denne begivenheten var Ghost busters på uendelig repeat. Hadde selvfølgelig sangen svidd inn i hjernebarken i de følgende tre ukene. Plutselig finner du deg selv småtrippende i en kø på 7/11 mens du synger "WHO YOU GONNA CALL?? GHOST BUSTERS!!! DAHDAHDAH FREAKY GHOST BABY LALALALA GHOST BUSTERS! I AIN'T AFRAID OF NO GHOST, WHO YOU GONNA CA-"... tre prikker nok en gang.


(alle bilder fra turen er tatt av Johanne, glemte kameraet mitt igjen...mer om det senere)
Etter et par timer med morro bærer det ut på "trick or treat"tur. Målene våre er da alle foreldrene i nabolaget og svigerforeldrene til læreren. Så vi suller rundt midt på høylys dag i et stort tog på 20+ utkledde unger, 1 lærer, 4 utkledde gaijins, og et følge med foreldre.


De skoene til denne ungen må være en av de søteste, men dog etter de første fem minuttene, mest irriterende oppfinnelsene noensinne! Forestill deg en unge som tasser rundt med et par gummiender under føttende...squiik squuik squuik squiiik! Det morsomste med det hele er å se hvor fasinert ungen ble for hvert squiiik jogge/badeand-hybridskoene hans lagde. It never ends!! Kanskje ikke like kule som jogge/rødtdiscolys-hybridskoene som har herjet vårt hjemland i mange år nå. men alle vet jo at disse i all hovedsak brukes av ungene som ligger helt i toppsjiktet når det gjelder sukkerinntak. Ved ettertanke kan det pokker meg like godt være skoene som gjør dette med ungene!?! Jeg mener hvordan ville du har reagert hvis du gikk rundt med et par røde discolys på skoene?? Sannsynligvis ved å springe gjennom søle, klisjklassj og grus mens du informerer alle på din vei at du og vennene dine sammen er et mobilt discotek og.......Greit hvor er jeg på vei hen nå? digresjon, uansett.



Så vi går en runde, samler opp mer sukkertøy, mens noen av ungene prøver å bygge opp sukkernivået sitt til supah discosko-nivå. Sist på reisen kommer vi til lærerens svigermor. Det som da møter oss er en ansamling av nærmere 20 pensjonister som har lagt en rød catwalk midt på veien. Når toget nærmer seg tar svigermor fram en cdspiller, og "voilla" enter Ghost busters. Så tripper alle ungene og vi gaijins ned catwalken en etter en før vi blir belønnet med mer snop. Så får vi gaver! og middag! O'lykke!

If there's something strange in your neighborhood
Who you gonna call?
Ghostbusters!
If there's something weird and it don't look good
Who you gonna call?
Ghostbusters!

Japan: moderlandet til samuraier, sumoer, kaishainer og "Engurish"
Fryd dere med følgende eksempler.








Hmm. tror i grunn jeg bare forer bloggen min med bilder istedet




Elsker den brusen, smaker som rakettisen om noen husker den? hvit rakettformet is med en uheldig gul kosmonaut (astronaut hvis det var sånn du likte dem) av vingummi i midten. Ah, søte barndomsminner.
Lurer dog på hvor Bubbleman 1 er blitt av?


ok!

Lekeplass i Tokyo. Det er fullstendig umulig å finne benker i Tokyo, så vi gikk for det nest beste.






Fra et talkshow i Japan, hvor denne karen er programleder....

Nå kommer historiene og bloggene litt hulter til bulter, men det får bare bli med det. Har vært her en god stund nå, reist Tokyo rundt, sett mye, opplevd mer. Skal få tid til å skrive om generelle inntrykk Japan og folkene har gitt meg en gang, men først, kommer en liten historie ved navn "Koreaneran har tatt dæm aill!"

10 september flytter jeg, Ulv og Lillian inn på et nytt sted: småmaskuline Sakura hostel (fargen rosa vil være en dekkende beskrivelse for det meste)i den rolige Asakusa bydelen. Da vi har innkvartert oss på Sakura bestemmer vi oss for ta en liten blund før vi sjekker ut bydelen. Skjebnen, imidlertid,
vil det annerledes. Når jeg stiger ned fra drømmeland en time senere, er Ulv borte, og på sengen hans ligger det en halvtom whiskyflaske... Tre prikker sier mer enn ord i slike tilfeller. Et kvarter senere kommer Ulv labbende tilbake, allerede god og full. Han har vært ute og sett på templer. Funnet sitt absolutte yndlingstempel har han også gjort... tre prikker indeed. Og han levner ingen tvil om hva vi skal nå "ut på staden! TOKYO here we come". Ulv styrter resten av whiskyflasken sin, og vi trekker ut og finner et tilfeldig vannhull hvor vi kan slukke både sulten og tørsten. På dette tidspunktet har Ulv nådd et stadium hvor han er så kanakkas at hans eneste funksjoner er å snakke japansk, og å bestille mer øl og sake, som han ikke drikker. Så når stengetiden nærmer sitter vi der med åtte flasker øl og et par flasker sake. siste halvtimen på mormors anyone? her skal ingenting gå til spille! jeg tror dere ser hvor det går hen... Så vi forlater det stengte vannhullet, jeg og ulv i ulike grader av vandrende alkoholkoma med Lillian på slep.
Vi rekker knapt å vandre gatelangs før Ulv stormer inn i nok en bar. Koreanske flagg, neonlys, en håndfull kanjis du ikke forstår... hvordan kunne vi vite at det var et koreansk bordell? så da sitter vi der, jeg, lillian og ulv, å bøtter nedpå øl mens tre koreanske (greit de var sikkert Japanske, men i min verden,der og da koreanske uten tvil...uansett!) damer sitter og småstryker oss på skuldrene. Så vi drikker, lykkelig, uvitende, for fulle til å ta verken hint eller det åpenbare. Selv ikke når det manlige klientellet geleides ut på bakrom av stivpyntede koreanere slår det opplagte oss. Sannheten stirrer oss i ansiktet og vet du hva den får tilbake? et hav av dumme ansikter (tre for å være eksagt). David Hasselhoff spiller cricket med Gargamel over hjernebarkene våre uten at det gjør stor forandring. Men!, omsider går det opp for meg, ikke nødvendigvis at det er sannheten, men noe går opp for meg: "HVA FAEN ER DETTE???? Hvorfor sitter betjeninga her og drikker på vår regning??? HVA I H****** TROR DERE AT DERE GJØR? øhhh, hvorfor smiler du så stivt?.... Å herregud!! hva har dere gjort med de stakkars folkene som forsvinner?!?!!!? Er det noe i øllen min? Hvorfor stryker du meg på skuldrene? NOOOOOOOOOOOOOOOOO!!! WHYYY???!?!?!HVORFOR MEG???!! De holder på å dope oss ned for å sende oss som mine-utløser til korea.FAEN! hjelp..." nå var det kanskje ikke nøyaktig hva jeg tenkte, men du skjønner tegninga. Angst! Det slår meg der og da at vi må komme oss ut, for å springe rundt i korea og utløse miner med egen kropp og sjel er som alle vet ikke særlig gøy. Så jeg skyver glasset fra meg, småfinter hr Hasselhoff og Gargamell og prøver å brøle ut min paranoia: det på tide to get the hell out of dodge!! Damn, you wont get us! dessverre lar verken hr Hasselhoff eller Gargamel seg lure, og mine redsler og advarsler kommer til overflaten som et boblende "jeg må på do jeg"... jeg reiser meg og springer på dør, og lar vennene mine og de "would be kidnapperne" sitte måpende igjen. jaja, you won't get me - iallefall da. redde seg den som kan!




(David Hasselhoff og Gargamel, to ytterst vanskelige menn å lure)
Fornøyd med meg selv stormer jeg ned trappa mens jeg finter koreanere(les: japanere), hasselhoff, Gargamel og de andre færske kjøttstykkene koreanerne er i ferd med å slå kloa i.
"you wont get me alive, sayounara suckers!!" er det siste jeg tenker før jeg når gaten og bevistheten min toner ut i den sorte grøten som kalles blackout.
På dette tidspunktet er klokken rundt 12. Omtrent to timer senere blir jeg plutselig klar over at jeg sitter i en bar og fører en samtale(samtale i den grad det kan kalles når man forstår max 30% av det den motstående parten sier) med tre japanere på min alder, Lillian og Ulv er ikke å se. Litt småforvirret spør jeg Japanerne "hvor er vennene mine?" Japanerne ser litt forfjamset på meg(noe også du ville ha gjort dersom du var i deres sko, jeg mener hvem sitter og snakker med noen i to, tre timer før de spør om noe sånt? svaret er åpentbart "meg" men det -pokker ødelegger poenget mitt her, uansett hvor var vi?) Ooookidoki, så da har jeg tydligvis hunget med disse tre en stund. De ser forfjamset på meg og sier "Hvilke venner?" hoho punchline, morsomme disse japanerne. Så jeg prøver igjen "hvor er de andre nordmennene" De samme fjorfjamsete uttrykkene stirrer meg i ansiktet. "Vi har vært i denne baren i to timer, det er bare oss her". Nå legger jeg også merke til at jeg heller ikke har vesken min på meg, som på sin tur til ingenmannsland har kidnappet kredittkortet, pengene og kameraet mitt (en stor uendelig takk til lillian som passet på den). Dette betyr trøbbel, enkelt og greit. Et lite snev av sjokk treffer meg og slynger meg ut på gaten. En av mine tanker hiver seg over sine artsfrender og fortærer dem, til han ligger der alene og klynker i mitt lille hodet: "Hvor er jeg?"
SÅ da står jeg der ensom, uten nevneverdig retningssans, penger, eiendeler og fortapt på en ukjent umerket gate i Tokyo by(og blackehumøret står og banker på døren). For det retningssansens min er god for kunne jeg ha stått midt på dekket på danskebåten, eller graveyarden i "the barrens" (jeje marcus hold munn:)) for the jeg vet. Slå opp eller søk på "nada retningssans" og du vil se meg vinke tilbake. Den grøten som er min bevissthet lar meg da omsider vite "Eirik, gode gamle venn nå har du virkelig gjort det!!" På slike tidspunkt er det kun to ting å gjøre(greit greit, det er 1 million! jeg prøver å få fram et poeng her), gi seg hen til stille gråt eller latter. Det første virker ikke særlig fristende, så jeg gir meg hen til å le litt. Så da står jeg der på en gate i Tokyo, mens japanerne myldrer forbi, og ler for meg selv. Jaja, det kunne vært verre, sier jeg til meg selv. ikke at jeg tror nevneverdig på meg selv. Man må jo prøve ialle fall! men så, sakte men sikkert siver visse minner ned gjennom alkotåka. Sammenlignet med vaske avføring ned fra vegger, vinduer og ut av panelovner (helt riktig!) på barnehagen er jo ikke dette så ille. Jeg slutter å le, minner om rengjøring av en panelovn full av småbarnsavføring kan ha den virkningen(gud vet hva den ungen hadde spist dagen før? det vet faktisk jeg når sant skal sies). Jeg tar meg tid til lete etter mine savnede eiendeler nok en gang. forlommer...nada! baklommer...nada! venstre sokk...nada! greit jeg er desperat. høyre sokk... en 5000 yen-lapp... I shit you not! litt fornuft må jeg tydligvis ha hatt i gjerningsøyeblikket da jeg rømte. HAHA, hvem ler nå dere høyere makter hvor enn dere er?? Sannsynligvis japanerne som står og ser på nordmannen som roter øverst i sokkekanten. Uansett, så klarer jeg etter om og men å finne en taxi som tar meg tilbake til Sakura hostel, og her forlater jeg historien...dere trodde vel ikke det var over enda?
Tilbake til Ulv og Lillian! Ti minutter etter min flukt fra bordellet blir Ulv med ett klar over at jeg, som så mange andre han kjenner, ikke er der. Ulv treffer da den nokså "naturlige" konklusjonen at "Det er noe gæærnt her! Eirik er blitt kidnappet av koreanerne!", videre bygger hans paranoia seg opp til uante høyder og han treffer den ikke fult så naturlige konklusjonen at "koreaneran har tatt dæm aill!!! De har tatt alle vi kjenner!! Det er ingen her! Ingen vi kjenner!" - and to the republic of Ulvania two points from the the republic of Moldovia. La Ulvania, douze points. Ulvania ville nok ha vært dømt til evig stasjonær jumboplass med norge og våre østeuropeiske broderfolk.... eirikania og Lilliania ville vel ha vært i det sjiktet også når sant skal sies. En koreansk pizza kommer på bordet og alle tanker om konspirerende koreanere er som støv for vinden. Lillian og Ulv benytter videre stedets karaokefasiliteter til å synge noen guns'n roses og alice in chains sanger før de vender nesen hjemover.
Når jeg våkner neste morgen, i sju-tiden, er det kun lillian som ligger og sover på rommet, ulv er ikke å se. Grunnen til dette er at Jon Blund har slept han til sitt rike mens han så "de syv samuraier" i en døgnåpen kino lenger nede i gaten, men det kunne jo ikke jeg vite. Jeg trenger imidlertidig ikke å bekymre meg særlig lenge. Ulv kommer inn døren med tre bæreposer under armen. Noe som leder oss til spørsmålet "Hva har du i posene Ulv?" "hæ? poser? HVA I!? jeg vet ikke" I den ene posen er det et par ølbokser, den andre er full av grønnsaker, GRØNNSAKER!! For de av oss som kjenner Ulv er kanskje dette det sykeste ved hele historien. Ulv, som ulver flest, spiser ikke grønnsaker, men det er historie i seg selv. Og i den siste posen, hva annet enn en allværsjakke... dette er hva døgnåpne butikker kan gjøre folkens, be aware! urkh! over og ut.

greit nå har jeg i ettertid fått vite at vi antakelig satt på en "hostess bar", grensene mellom dette og et bordel virket dog litt vage.

Saken er slik. For et par dager siden dro Ulv og Lilian for å bestige Mount Fuji. Småpene 3776 meter over havet. planen deres var rett fram: bestige fjellet fra stasjon 5 og oppover ved hjelp av nada utstyr....helt riktig! Det faktum av de ikke eide varme regnavstøtende klær, sovepose,og kun var iført tøysko skulle ikke være noen hindring. Nevnte jeg at det regnet?! Jeg lar dem vite at dette kommer til å gå på trynet! men neida, dette skal gå så bra så blir jeg forsikret. Jeg og Sabrina lar det bli med advarslene og reiser rundt i Tokyo mens våre to venner legger ut på eventyr. Planen er å sove på et hotell ved foten av fjellet den første dagen, og bestige det den andre. Dag to ringer Lilian meg. "Det regner, det er kaldt, det er jævlig, aue og gnagsår på foten osv osv" Der jeg sitter i en en kafe etter en fin utforskelsestur av severdigheter og butikker i Ueno og Shibuya, klarer jeg selvfølgelig ikke å dy meg. Er praktisktalt nødt til gni en anseelig mengde salt i såret før jeg gir noen trøstende ord. De har da i det minste nådd toppen, og sitter der og ser på krateret, ikke at Lilian virker blidere av den grunn. Turen ned skal ta kanskje 3 timer. da var klokken 3... men men klokka 12 den natten ringer tlf nok en gang. Nå er det Ulv som ringer. Nye EVENTYR! Så de har gått nedover fjellsiden i kanskje tre, fire timer da det slår dem, hvor er vi nå? Dette er jo ikke de oppmerkede løypene! Og mens Lilian og Ulv prøver å finne ut hvor de er, kommer tussmørket krypende. Så de går der i stummende mørke, og det slår dem at de bør stoppe. Dette kan jo tross alt være farlig. Men så der på den nakne steinen?) hva finner de så, når de stumler rundt i blinde, langt i fra oppmerkede ruter for klatrere og annet godt folk??? joda, en lommelykt. som fungerer! Som de fleste andre personer ville ha gjort tar våre to eventyrer dette som et tegn: "Fremmad!" eller nedover i dette tilfellet. Noen timer senere ankommer de en nedlagt klatrestasjon og som et nok et tegn fra oven blinker lommelykten ut. Så de slår seg ned for å sove. Nevnte jeg at de ikke hadde sovepose og at det regnet? ja? jeg gjør det like fult nok en gang! Da blinker imidlertidig lommelykten på igjen, lithiumsjelen har fremdeles en gnist igjen! Marsjen fortsetter, ned gjennom klippesteiner, skog og bare Lilian og Ulv vet hva mer i enda noen timer. Så til syvende og sist kommer de til en bilvei. Utmattet får de sitte på til en forbipasserende bilist. En time senere settes de av i en fremmed landsby. Her slutter eventyret og det er på tide å ringe Eirik og Sabrina og dele sine opplevelser og elendighet. Jaja, jeg har bare en ting å si: Det er bare å slepe sekkene med salt ut igjen:P



Ulv tilføyer: "Nada snø når vi var der, bare et mordor-landskap. eneste som motiverte meg var at jeg forestilte meg at jeg var Frodo i ringenes herre, og Lilian var Sam... og ryggsekken til Lilian var ringen. Det var akkurat som ringenes herre!! bortsett fra at vi tok oss ringen tilbake, og den skoleklassen da!
*bilder følger

JAPAN!!!!JAPAN!!!!!! JEG ER I JAPAN!! JAPAN!! NEONLYS!! JAPANERE! NEONLYS!! JAP- jeg tror vi har konstatert at jeg omsider har ankommet japan. OG, neimen om jeg skal sitte her å skrive en passende innledning! too much to do! tudelu!

Are you feeling too HAPPY?



Enter depresso! Soon you'll be sulky and depressed like the rest of us.